Gjengen som noe ufrivillig er blitt døpt «Grøftoterne» har nå kommet seg hjem fra Dalsbygda og Vangrøfta.  Vi har i år, som i fjor, som året før der igjen osv. mottatt mange flotte bilder.

Elva slynger seg gjennom vakkert kulturlandskap i Dalsbygda.

Så er det bare å begynne å «jobbe».  Det vil si ut å speide….

og vente på at noe skal skje.

Og i begynnelsen av juli begynte ting å skje.  Først dukket det opp en stor døgnflue…

Men de ble raskt flere….

og flere.

Og når disse «godbitene» begynner å seile nedover elva begynner fisken å vise seg.

Det er jo mange fluefiskere bruker forholsvis mye tid til å tenke på akkurat dette.

Neste trinn er å komme seg i posisjon for å kunne presentere en «jukseflue».

Så er veldig spennende å se om fisken vil la seg lure av den falske flua.

Om fisken kommer opp og tar det kunstige agnet så gjelder det å få flua til å sette seg fast.  Og her kan det heller ikke gjøres feil.

Og det er slett ikke alle ganger at fisken blir sittende fast.

Men om en nå får flua til å sitte fast starter et nytt kapittel.  Nå må fisken «taues» inn, også her kan mye gå galt.

Så er det selve håvinga.  Det trenger heller ikke gå bra…

Men i blant så lykkes man, og da blir man så glad.

Dette er en slik fisk som vi hører mye om i Vangrøfta, men som vi sjelden får se dokumentert.  Men det finnes noen få skikkelige rugger av noen fisker i den lille elva.  Og her har Sigbjørn virkelig lykkes.  Fisken på bildet over er svært nærme den magiske 3 kilosgrensa (men den er under!).

Og «Oterne» fanget etterhvert ganske mange fine fisker i de påfølgende dagene.

Og da kan det som seg hør og bør feires med en liten knert.