Sommeren har på mange måter uteblitt i Folldal dette året. Den ene flommen har mer eller mindre avløst den andre. Med sterkt fluktuerende vannstand har fisket vært deretter.

Vi hadde planlagt å fiske i Grimsa og omkringliggende elver i første halvdel av juli men på grunn av vannføringen utsatte vi den årlige turen i påvente av bedre forhold. Det ble det da altså ikke. Men fiske skulle vi. Så derfor dro vi til Renaelva for der hadde det vært godt fiske inntil videre. Vi opplevde gode klekkinger av døgnfluer men vinden ødela nok en del for vakaktiviteten. Likevel ble det da noen fisk. Utrolig nok ikke en eneste harr, kun ørret.

Etter noen dager her var tiden moden for andre destinasjoner. Vannføringen hadde gått ned mot et akseptabelt nivå og vi hadde trua. Vi pakket sakene og satte kursen nordover mot Grimsa.
Men hadde vi før kommet frem, ja da hadde vel trolig vannføringa gått opp igjen tidligere også. Regn, nordavær, surt og kaldt – og ny flom. Vel, da fikk vi god tid til å brenne bål og smake litt på whiskyen som var med i påvente av at elva skulle gå ned igjen. For elva var langt mer brunfarget en det vi hadde i koppen.

Så når regnet letta og himmelen igjen begynte å vise seg, åpenbarte det seg et flott syn for så vidt. Dog et man helst ikke ønsker å se midt i juli. Rondane var dekket av nysnø.

Men når fiskeiveren er sterk nok lar man seg ikke stoppe av litt dårlige forhold. Elva begynte den tredje dagen å bli klarere igjen. Kald (7 grader), altfor stor men med synkende vannføring. Da er det godt å ha lokalkunnskap for å finne de mest sannsynlige plassene.
Og vi traff til slutt. De siste to dagene hadde vi et topp fiske. Aurivillien begynte endelig å klekke og fisken begynte å vake sporadisk enkelte steder, mens andre steder formelig kokte det. Kort fortalt fikk vi, fordelt på to mann, rundt 30 harr og 15 ørret. Begge arter med snittvekt på ganske nøyaktig kiloet hver. Her er noen smakebiter fra turen vår.

Det fisket vi opplevde disse to dagene var noe av det beste vi har hatt her noen gang – og absolutt verdt å vente på. Likevel var det også noe av det særeste jeg har opplevd. For sjelden har jeg opplevd fisken så selektiv på fluevalget under en aurivilliiklekking. De virkelig store fiskene var derimot ikke aktive i overflata denne gangen, inntil de aller siste timene den siste dagen av turen vår. Den som viste seg da er noe av, om ikke det største eksemplaret jeg har sett i elva, noen gang!

Det gikk som det måtte gå. Tilslagsbom gjentatte ganger. Fisken slutter og vake men kommer i gang igjen etter en stund. Tilslaget sitter. Fisken raser av gårde og stiller seg i den dypeste renna den kan finne. Fullt press på stanga uten at den lar seg affektere av det – inntil taket glipper og lina blir slakk. Kroken var retta ut….
Neste gang, DA!!!